I am not worried, Harry. I am with you.

Pottetrening : en kommentar av Cornelia Kristiansen

Fra Aftenposten Aften onsdag 8. juli 2009:

Barnebøkene klarer å lokke frem igjen frykten man hadde som barn.

Hun spurte om vår beste leseropplevelse. Bakover på rekka lød navn som Bjørneboe, Thomas Mann, Dostojevskij og Thomas Mann, igjen. Det var første time i litteraturvitenskap på Blindern, og seminarlæreren ville ha et overblikk over studentenes preferasner.  – Ja, er det noen som har noe annet?, spurte hun til slutt. Jeg husker ikke om jeg rakk opp hånda eller bare sa det, at en av dem i hvertfall var Harry Potter. Hun rynket brynene og sa lett unnskyldende at de bøkene hadde hun ikke fått lest, så mumlet hun noe om prioriteringer.

Ikke anerkjent
Harry Potter er ennå ikke helt anerkjent som «anstendig» voksenlektyre, tross forlagets forsøk på å lage en ekstra utgave med voksenforside. Men som June Solberg er inne på i intervjuet, retter ikke Harry Potter seg bare mot barn. Stipendiat i nordisk litteratur, Åse Marie Ommundsen, holdt et foredrag om barnelitteratur på Høgskolen i Oslo. Hun skiller mellom tre typer barnelitteratur: De som er skrevet til en voksen, over hodet på barnet, de som er skrevet direkte til barnet og de som er skrevet til en barneleser og en voksen samtidig. Det er denne siste kategorien som kalles all-alder-litteratur.

Jon Fosse skrev en kronikk om dette i Dagbladet i 1997, og mente at god barnelitteratur «ikkje må vere skriven med vekt på tilpassinga til barn, men med vekt på den estetiske autonomien«, altså at hvordan det skrives er viktigere enn hvem det skrives til, eller hva det skrives om.

Rettet mot voksne
Ommundsen nevner Alice i Eventyrland, Ole Brumm-bøkene, Kurt-bøkene og Harry Potter-serien som eksempler. All-alder-litteraturen er enten naivistisk, med et barnslig blikk; eksistensiell, med et undrende blikk eller kompleks, med et avansert blikk. Eller flere av disse på en gang. Harry Potter tilhører, etter min mening, siste kategori. J.K. Rowling bygger på folklore og mytologi, og det har blitt skrevet bøker utelukkende rettet mot voksne, som Harry Potter and International Relations eller Harry Potter – En filosofisk trollmann.

Neil Gaimans Coraline, som forøvrig går på kino for tiden, dukker også opp blant Ommundsens eksempler. Jeg begynte på boka for noen år siden, men måtte legge den fra meg, tanken på en parallell verden hvor alt er slik du ønsker det skal være, ble plutselig veldig skremmende. Jeg har hatt en lignende opplevelse med to andre bøker: 1984 og Fluenes Herre, men de klarte jeg å lese ut.

I rett stemning klarer barnebøkene å lokke frem igjen frykten man hadde som barn, som ellers ligger fortrengt bak kroppskomplekser og ulike nivåer av sosial angst som de fleste sikkert kjenner på. Tilsynelatende har alle kommet over mørkeredselen, men jeg grøsser fortsatt bare av tanken på kloa til den onde Ridder Cato i Mio, min Mio, og frykter kanskje mest å gå inn på mitt gompetoalett og møte Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt.

© Cornelia Kristiansen, Aftenposten.

Be Sociable, Share!

Kommentarer:


Legg igjen en kommentar

Valgfritt