Nitwit! Blubber! Oddment! Tweak!

Harry Potter og de skjebnesvangre spoilerne

Skrevet av Lev Grossmann og Andrea Sachs, oversatt av June Solberg. Time 28/2007

Time Magazine har i sin nyeste utgave en artikkel om det viktigste produktet Scholastic forlag gir ut i år. Dere tror kanskje det er Harry Potter and the Deathly Hallows? Slett ikke!

Boken er nemlig bare et biprodukt av en stor pakke kalt det magiske øyeblikket. Dette er øyeblikket av uutsigelig, uhåndgripelig ekstase, som kommer når en leser åpner sin splitter nye $34.99 dyre eksemplar av Deathly Hallows for første gang:

«Gjennom hele prosessen, har alle som har tatt i manuset hatt det samme målet i tankene», sier Arthur A. Levine, Rowlings redaktør. «Midnatt. Barn.»

Det magiske øyeblikket er en sjelden og delikat ting: det inntreffer kun når leseren kommer til boken i en tilstand av ren uvitenhet, med ingen forhåndsviten om innholdet. For at det magiske øyeblikket skal inntreffet, sies det at leserens sinn må være bevart i en tilstand av absolutt uskyld, eller på internettets språk, uten spoilere. For å forhindre at noe skal lekke ut, har Scholastic skapt en infrastruktur rundt «Deathly Hallows» som ingen i forlagsbransjen tidligere har sett maken til.

På tirsdag, 3. juli, hvis de gjør som de pleier, vil rundt et dusin mennesker samles i et konferanserom i sjette etasje i Scholastics hovedkvarter i Manhattan, som de har gjort nesten hver tirsdag i år. Dette er medlemmer av «the Harry Potter brain trust» [på norsk: hjernetrust, en gruppe ledende eksperter på et område], folkene ansvarlige for hvert aspekt av den syvende utgaven av Harry Potter i USA. Gruppen inkluderer, blant andre, Levine; Lisa Holton, presidenten av Scholastics salgsavdeling; Scolastics kunstneriske lede, og de ansvarlige for salg, markedsføring, produksjon, kommunikasjon og fabrikering; og selskapets hovedstyrer, Mark Seidenfeld. «Dette rommer er virkelig det mest paranoide rommet,» sier Holton. «Vi snakker ikke til barna våre og partnerne våre i månedsvis.» Alvoret som medlemmene i hjernetrusten legger i sin felles oppgave kan ikke overdrives. «Vi har alltid visst at serien allerede er en moderne klassiker,» sier Holton. «Hvis du tenker på det litterært sett, kan jeg ikke komme på noen annen serie, ikke bare innen barnelitteraturen men også blant voksenlitteraturen, som gjør det JK Rowling gjør. Selv Dickens kommer ikke i nærheten. Hjernetrustens arbeid med Harry Potter starter når Rowlings kreative prosess avsluttes. Når det gjelder Deathly Hallows, var dette 11. januar 2007, når Rowling (hvis navn, la det bli sagt en gang for alle, uttales rålling og ikke råvling), skrev det siste ordet i Harry Potter-sagaen i en suite på Balmoral hotel i Edinburgh. Oppgaven med å dra til England for å hente manuskriptet, ble gitt til Seidenfeld. For å være helt sikker på at manuskriptet var i sikkerhet på flyet, satt han på det.

Men han leste det ikke. Selv såpass nære bokens utgivelse, er det veldig få personer ved Scholastic som har hatt fysisk kontakt med innholdet i Deathly Hallows – «en håndfull», i følge Kyle Good, Scholastics samferdselsleder. Blant denne håndfullen var Levine, som får lov til å redigere verdens mest berømte forfatter. («Hun er veldig sterk, men hun er ikke blind,» sier han. «Det virker som om hun setter pris på at vi stiller henne spørsmål. Hun vil si ‘Åh, jeg vet hvordan det hørtes ut i hodet mitt, men hvis det ikke kommer riktig frem, la oss heller si X’.») En annen tidlig leser, var den flittige 28 åringen Cherly Klein, hvis tittel er kontinuitetsredaktør. Rowlings bøker har blitt så komplekse – og deres fans så ekstremt flisespikkende – at man trenger en Potterolog ansatt på heltid for å sørge for at Rowlings fiksjonelle univers forblir konsistent rent faktamessig.

«Jeg holder orden på alle de forskjellige substantivene som dukker opp i serien», sier Klein. «For eksempel, med Bertie Bott’s Every Flavor Beans, må jeg sørge for at det er alltid B-o-t-t-apostroff-s. Every Flavor er ikke med bindestrek, og Flavor har ikke en u i seg.» Det er ganske tøft, må Klein innrømme. For eksempel, i Harry Potter and the Chamber of Secrets, sitter Moaning Myrtle i et toalett med U-rør, men i Harry Potter and the Goblet of Fire, har hun bosatt seg i et toalett med S-rør (og dette smøg seg inn før Klein ble ansatt, som skjedde etter Goblet). Klein har enten den verste eller beste jobben i verden, etter hvordan man ser på det.

Som alle andre ved Scholastic, holder Klein på taushetsplikten sin. «De fleste personer vet bedre enn å spørre,» sier hun. «Det inkluderer mine venner og min familie og alle andre.» Etter at Rowling har sett gjennom manuskriptet, etter Levines og Kleins forslag, fløy Klein til England for å hente et nytt utkast. På vei tilbake var hun stoppet i sikkerhetskontrollen på Heathrow. «Kvinnen åpner opp bagen min og begynner å gå gjennom innholdet. Og hun sier ‘Wow! Du har mye papir her.’ Og jeg tenkte, åh, herregud, hun kommer til å se på det og hun kommer til å se navnene Harry og Ron og Hermione. Men jeg bare smilte og jeg sa ‘Ja, masse papir!’ Og hun sa ‘Uh-huh,’ og dro igjen glidlåsen. Det var slutten på det skumleste to minuttene i livet mitt.»

I begynnelsen ble antatt kopier av Deathly Hallows-manuskriptet holdt til et absolutt minimum. Et gikk til bokens designer. En som også var inkludert i den innerste sirkel var Mary GrandPré, den Florida-bosatte kunstneren som illustrerer den amerikanske utgaven. (Hvis du har sett det engelske omslaget til Deathly Hallows, vet du hvor heldige amerikanerne er som har GrandPré.) «Hun er en herlig dame,» sier Good. «Hun har en forestilling av hvordan Harry Potter så ut, men når hun faktisk begynte å tegne ansiktet hennes, hadde hun store problemer. Hun fikk til det bustete håret og brillene, men hvordan så kjeven hans ut? Hun gikk bort og så seg i speilet og skisserte sitt eget ansikt.»

Mens GrandPré studerte kjeven sin i speilet og lette etter inspirasjon, begynte de tunge hjulene i Harry Potter-maskineriet å male i nord. Jo flere kopier av en bok et forlag trykker, jo mer fordobles sikkerhetstiltakene og Deathly Hallows har det største trykkeomfanget av noen bøker i historien. Innen 21. juli har Scholastic sendt av gårde 12 millioner eksemplarer kun til det amerikanske markedet. Trusselen mot Det magiske øyeblikket er ganske så realistisk. I 2003 ble en trucksjåfør ved et britisk trykkeri tatt i å stjele sider fra Harry Potter and the Order of the Phoenix. En måned før Harry Potter and the Half-Blood Prince kom i salg, ble to menn arrestert i ferd med å selge et eksemplar til en journalist; en av disse soner nå en straff på 4,5 år. Som et resultat av dette, vil ikke Scholastic gå ut med hvor trykkeriet de bruker ligger og heller ikke hvor mange trykkerier de bruker. (Bloomsbury, seriens britiske forlag, har med ettertrykk avkreftet ryktene om at de tvinger folk til å trykke Deathly Hallows i mørket.) De ferdige bøkene kjøres ut til butikkene på paller, forseglet i sort plastikk, i lastebiler som blir sporet med GPS.

Men Scholastics hender kan bare strekke seg så langt, og så snart bøkene er levert, er sikkerheten overlatt til bokhandlene, som alle må signere et langt og nøye ordlagt juridisk dokument som bilder de til å holde eskene uåpnet til etter midnatt, 21. juli. «Ingen her ser dem,» sier Kim Brown, visepresident i markedsavdelingen til Barnes & Noble, som hyrer et vaktselskap fra utsiden for å vokte de låste lastebilene som inneholder kopiene av Deathly Hallows. «Vi har sperret av en egen del til Harry Potter-bøkene,» sier Sean Sundwall i Amazon.com. «Bare et fåtall personer har lov til å se på den, eller i det hele tatt puste på den, og et endre mindre antall har lov til å ta på den.»

Dette er bare bra for de store aktørene, men bibliotek og mindre bokhandlere har ikke sikkerhetstiltak som kan måle seg med Azkaban. «Boksene har HARRY POTTER skrevet på dem, så folk blir veldig oppspilte,» sier Dana Harper, som eier Brystone Children’s Books i Fort Worth, Texas, sammen med moren og søsteren. «Vi har de stående bak disken, dekket av et teppe, for sikkerhets skyld. Vi er nervøse for at noen vil bryte seg inn, men det har ikke skjedd ennå.» For eiere av små selskapet, som havner mellom kravene til gærne fans og til de store selskapene som beskytter en stor formue, kan opplevelsen bli forbløffende. «Jeg kan ikke engang si dere hvor bøkene kommer til å stå!» sier Liz Murphy, eieren av Learnéd Owl Book Shop i Hudson, Ohio. «Vi har undertegnet bort livene våre.»

Det er bare for dette magiske øyeblikket, når leseren blar om den første siden av det som Rowling lover vil være den siste Harry Potter-boken som noensinne vil bli gitt ut. Når sjefene i Scholastic begynner på opplevelsen det er å lese JK Rowling, er det virkelig ingen grense for hvor opphevet talene blir. «Hver og en av oss kan forestille oss det midnattsøyeblikket vi har snakket om,» sier Levine. «Vi elsker alle sammen å være med på selskapene. Alle vi gjør dette for det intense øyeblikket når vi ser realiseringen av våre liv rett foran oss!»

Hvis målet med Scholastics anstrengende sikkerhetskampanje er å vri utgivelsen av Deathly Hallows til noe som kan sammenlignes med premieren på en film eller avslutningen på en høyt elsket TV-serie, så mischief managed til dere. Det er hvertfall mer enn en liten eim av «Hvem skjøt J.R.?» i luften, og en tilfredstillende følelse av at det skrevne ord for en gangs skyld får publisiteten vanligvis forbeholdt hippere og nyere media. «Barna er veldig opprømte,» sier Harper. «De voksne er like spente. Hvis de står ved sisken når eskene blir åpnet, kan du høre en slags skriking eller noen ooh’er eller aaah’er og kjapp innpust.

Men selv med all vekten på det magiske øyeblikket, er det fortsatt en sjanse for at folk vil glemme at bøker faktisk er bøker og ikke filmer eller TV-programmer. De handler ikke om midnattssalg eller publisitet eller øyeblikk, uansett hvor magiske de er. Lesing er, når alt kommer til alt, det mest ensomme og ettertenksomme og evigvarende av alle estetiske gleder. «Vi hadde hatt lyst til å selge den som andre bøker,» innrømmer Harper litt trett. «Bare gå inn og selge den. Det kan bli litt av et sirkus.» Hvis Harry var ekte, ville han ha syns all oppstandelsen forferdelig pinlig. Og – hvis det var resultatet alle leserne brydde seg om, hvorfor ville så mange dukke opp for å se filmatiseringene, hvorav den femte kommer på kino 10 dager før den syvende boken er gitt ut.

Ironisk nok kan Harry Potter-hjernetrusten være skyldig i å undervurdere makten til disse bøkene de så hardt prøver å selge. Strategien med det magiske øyeblikket fremmer en myte ved Rowlings arbeid – og lesing generelt – nemlig at gleden over en bok er en skjør fortryllelse som veldig lett kan bli fordrevet. 18. juni annonserte en hacker ved navn «Gabriel» at han hadde gjort nøyaktig det hjernetrusten fryktet mest, stjålet teksten til Deathly Hallows. Han forklarte at han hadde fått innpass til pc’en til en Bloomsbury-ansatt ved å bruke en trojansk hest i form av epost. Han postet det han påstod var nøkkelingredienser i plottet til boken (som ikke kommer til å bli gjentatt her). Han forsvarte dette som et kristent motangrep mot verket som fremmet hedensk tro. Gabriel sa: «Vi har lagt ut spoilerne for å gjøre lesingen av den kommende boken kjedelig og bortkastet.»

Spoilerne er nesten helt sikkert falske. Gabriel kunne ikke oppgi et fnugg av bevis for at de var ekte, og uansett, det å skryte av ting du egentlig ikke har gjort, er stort sett det hacker-kulturen dreier seg om. Men selv om spoilerne var ekte, ville det ikke ha hatt noe å si.

Nå deler både hacker og utgiver en grunnleggende misforståelse av hva lesing dreier seg om. Folk leser bøker av flere grunner; det å finne ut hvordan historien ender er en av mange andre grunner og heller ikke den viktigste. Hadde det være annerledes, hadde aldri noen giddet å lese en bok to ganger. Lesing dreier seg om å tilbringe tid med rollefigurene og gå inn i en oppdiktet verden og leke med ordene og lese gjennom historien side etter side. Det å tro at noen kunne ødelegge en bok ved å avsløre slutten er som å si at man kunne ødelegge Mona Lisa ved å avsløre at det er et bilde av en kvinne med en midtdel. Spoilere er som myter: de spoiler ikke. Ingen sikkerhetskampanje kommer til å gjøre Harry Potter and the Deathly Hallows noe bedre enn den allerede er, og ingen nettside kunne noensinne gjort boken bortkastet og kjedelig.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!