I am not worried, Harry. I am with you.

19. desember 2006

Grunnet veldig hard arbeid har det gått lang tid mellom oppdateringene. Jeg skriver nå scener som har vært planlagt, hvertfall i noen tilfeller, i et dusin år eller flere. Jeg tror ingen, med mindre de har vært i samme situasjon, har noen anelse om hvordan dette føles: jeg veksler mellom å være veldig oppløftet og veldig utslitt. Jeg både vil og vil ikke gjøre ferdig denne boka (ikke vær redd, jeg kommer til å gjøre den ferdig).

I flere år har folk spurt meg hvorvidt jeg noensinne drømmer om at jeg er «i» Harrys verden. Svaret var «nei» helt til et par netter siden, da jeg hadde en storslagen drøm hvor jeg var både Harry og fortelleren samtidig. Jeg lette etter en malacrux i en gigantisk, folksom sal, som ikke minnet noe som helst om storsalen slik jeg forestiller meg den. Som fortelleren visste jeg utmerket godt at malacruxen var dyttet inn i en skjult bok i peisen, men som Harry lette jeg etter den alle andre steder, samtidig som jeg forsøkte å få folk rundt meg til å si replikker jeg hadde funnet på for dem på forhånd.

Samtidig gikk servitører, som jobber på den kafeen hvor jeg har skrevet store deler av bok 7, rundt meg som om de var på stylter – alle sammen var minst fire og en halv meter lange. Kanskje jeg burde drikke litt mindre kaffe.

Jeg besøkte Leavesden på nytt en dag for noen uker siden, og der så jeg tjue minutter av Order of the Phoenix, som ser fantastisk ut. Fikk også sjansen til å snakke med Dan, Rupert, Emma og Evanna, før de løp av gårde i hver sin retning (det var siste uken med filming for dem), noe som alltid er vidunderlig. Dan har endret sin teori om Snape; han sier han ikke vil være som en av de folkene man ser stå glisende ved siden av gale dikatorer på bilder.

~

DECEMBER 19th

The long lack of updates has been due to some very hard work. I’m now writing scenes that have been planned, in some cases, for a dozen years or even more. I don’t think anyone who has not been in a similar situation can possibly know how this feels: I am alternately elated and overwrought. I both want, and don’t want, to finish this book (don’t worry, I will.)

For years now, people have asked me whether I ever dream that I am ‘in’ Harry’s world. The answer was ‘no’ until a few nights ago, when I had an epic dream in which I was, simultaneously, Harry and the narrator. I was searching for a Horcrux in a gigantic, crowded hall, which bore no resemblance to the Great Hall as I imagine it. As the narrator I knew perfectly well that the Horcrux was jammed in a hidden nook in the fireplace, while as Harry I was searching for it in all kinds of other places, while trying to make the people around me say lines I had pre-arranged for them. Meanwhile waiters and waitresses who work in the real café in which I have written huge parts of book seven roamed around me as though on stilts, all of them at least fifteen feet high. Perhaps I should cut back on the caffeine?

I made another daytrip to Leavesden a few weeks ago, where I saw twenty minutes of Order of the Phoenix, which looks fantastic. Also got a chance, before they all took off in their different directions (it was the last week of live actor filming) to talk to Dan, Rupert, Emma and Evanna, which is always wonderful. Dan has changed his theory on Snape; he says he doesn’t want to be like one of those people who are photographed, beaming, next to mad dictators.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!