I can teach you how to bottle fame, brew glory, even stopper death.

6. februar 2007

Charles Dickens formulerer det mye bedre enn meg:

«Det ville kanskje bekymre leseren lite, å vite hvor trist det er å legge ned pennen mot sluttet av et toårs fantasifullt arbeide; eller hvordan en forfatter føler det som om han sender en del av seg selv inn i skyggeverdenen, når en flokk av figurene i hjernen hans forlater ham for alltid.»

Og til dette kan jeg bare sukke; prøv 17 år, Charles..

Jeg har alltid visst at Harrys historie ville ende med den syvende boken, men det å si farvel har vært nøyaktig like vanskelig som jeg alltid har visst at det ville være. Selv nå når jeg sørger, kjenner jeg en utrolig følelse av at jeg har prestert noe. Jeg kan knapt tro at jeg endelig har skrevet den avslutningen jeg har planlagt i så mange år. Jeg har aldri i mitt liv følt en sånn blanding av ekstreme følelser, har aldri drømt at jeg kunne føle meg både sønderknust og lykkelig samtidig.

Noen av dere har uttrykt (mer stille enn meg!) en blanding av glede og sorg over at den siste boken blir utgitt, og jeg har ikke ord for hvor mye det har betydd for meg. Dersom det kommer som en trøst, så tror jeg at det vil bli masse å fortsette å diskutere og spekulere i, selv etter at Deathly Hallows kommer ut. Så dersom du ikke er helt klar for å forlate diskusjonsforumene, ikke fortvil..

Jeg er nesten redd for å innrømme det, men en ting har holdt meg fra å drukne meg i en dam av elendighet. Selv om hver enkelt av de forrige Potter-bøkene har en spesiell plass i hjertet mitt, er det Deathly Hallows som er min favoritt, og det er en herlig måte å avslutte serien på.

~

FEBRUARY 6th

Charles Dickens put it better than I ever could:

‘It would concern the reader little, perhaps, to know how sorrowfully the pen is laid down at the close of a two-years’ imaginative task; or how an Author feels as if he were dismissing some portion of himself into the shadowy world, when a crowd of the creatures of his brain are going from him for ever.’

To which I can only sigh, try seventeen years, Charles…

I always knew that Harry’s story would end with the seventh book, but saying goodbye has been just as hard as I always knew it would be. Even while I’m mourning, though, I feel an incredible sense of achievement. I can hardly believe that I’ve finally written the ending I’ve been planning for so many years. I’ve never felt such a mixture of extreme emotions in my life, never dreamed I could feel simultaneously heartbroken and euphoric.

Some of you have expressed a (much more muted!) mixture of happiness and sadness at the prospect of the last book being published, and that has meant more than I can tell you. If it comes as any consolation, I think that there will be plenty to continue arguing and speculating about, even after ‘Deathly Hallows’ comes out. So if you’re not yet ready to quit the message boards, do not despair…

I’m almost scared to admit this, but one thing has stopped me collapsing in a puddle of misery on the floor. While each of the previous Potter books has strong claims on my affections, ‘Deathly Hallows’ is my favourite, and that is the most wonderful way to finish the series.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!