In the end, it mattered not that you could not close your mind. It was your heart that saved you.

Harry Potter og kunsten å skrive manus

I et intervju med Salon snakker Michael Goldenberg, manusforfatter av Order of the Phoenix, om hvordan han gikk frem for å gjøre den enormt store boken om til film:

Det er ingen tvil: tenåringsårene er dritt. Før denne filmen filmen takket den forrige manusforfatteren Steven Kloves for seg og filmfolket hyret Michael Goldenberg til å gjete serien gjennom puberteten. Goldenberg, en skuespillforfatter som også skrev Contact fra 1997, snakket med Salon over telefonen etter Phoenix‘ London-premiere, om kraften av politisk allegori, og Rowlings tilpassingsfilosofi og om stresset rundt det å tilpasse en elsket tekst til lerretet.

Hvordan kan man begynne å forvandle en 870 siders bok til en to timer lang film?

Det er en forvandlingsprosess fra et medium til et helt forskjellig et. Idealistisk sett vil du at folk, spesielt fans av bøkene, skal gå ut av kinoen og si at den var akkurat som boken, selv om, når de tenker tilbake på det, de innser at det var masse endringer. Utfordringen er å finne den beste tilsvarende måten å fortelle historien. Min jobb er å være sann mot bokens sjel, og heller enn å følge den etter punkt og prikke.

Og Rowling syns dette var OK?

Det var Jos åpne krav fra starten: Hun ønsket bare å se en flott film, og ga oss tillatelse til å ta de friheter vi følte vi trengte å ta for å forvandle boken til en film hun ville elske. Det var helt klart en stor tillitserklæring fra hennes side. Jeg innser at dette høres veldig rart ut og at det bare er tull, men det er faktisk sant.

Hva følte du at du måtte ofre i forvandlingsprosessen?

Som med alle tilpasninger, er hovedproblemet sammenpressing. Med en bok på 900 sider er faktisk ikke den fundamendale mengden av fortellende materiale mye mer enn i andre bøker, men det er masse digresjoner og sidehistorier og detaljer. Løsningen ble mye klarere når jeg fant ut at essensen i manuset var å fortelle Harrys følelsesmessige reise.

Den reisen inkluderte ikke Rowlings Quidditch-handling. Det var en av de første tingene du tok vekk, og på et vis ble det snappet opp av fansen, som lagde oppstyr.

Ja, jeg tror det ble offentliggjort med vilje, for å gjøre de oppmerksomme på det. Sannheten er at enhver film laget av denne boken, uansett hvem som lagde dem, som inkluderte Quidditch-delen, ville ha vært en dårligere film. Du må være nådeløs med det som skal bli med. Og selv om jeg medfølende til det faktum at alle har sin favorittsene og vil se den på lerretet, må man holde fast ved det større målet om å lage en felles, sterk film som fungerer for alle.

Så du ble ikke skremt at det første hylingen fra krenkede fans?

Jeg kunne ikke tenkt meg å tatt et annet kreativt valg.

I tillegg til å beskjære, la du også til scener og vendepunkt som ikke var med i boken, for eksempel en veldig dyp samtale mellom Harry og gudfaren, Sirius, hvor Sirius gir ham noen veldig faderlige råd. På noen måter ser det ut som et modigere valg?

Akkurat den scenen er en jeg liker veldig godt. Det var større trang for den, for målet var å bygge opp forbindelsen mellom Harry og Sirius så mye som mulig. Jeg lette gjennom scenene i boken og jeg tenkte det var viktig å fokusere på hvor mye de hadde til felles. Sirius var på mange måter den eneste personen som kunne forstå hva Harry går gjennom i «Phoenix»: Sirius har også blitt feilaktig anklaget for noe, har følt isolasjon og som et offer for urettferdighet. Og han er det eneste familiemedlemmet Harry har igjen. Og det er absolutt en veldig spesiell kjemi mellom Dan [Radcliffe] og Gary [Oldman] i filmen, og det er veldig viktig. Sirius var den ene personen Harry kunne tilstå sine mørkeste hemmeligheter til.

I den scenen er det en av replikkene til Sirius som på mange måter er temaet i denne filmen, og den er også i boken [men et annet sted]: at verden ikke er delt inn i gode mennesker og Death Eaters. Det er en lærepengen til meg i denne historien: Det handler om Harrys reise fra en mer sort-hvitt syn på verden til grånyanser. Det er noe jeg ville dramatisere.

Den meldingen, om at verden ikke bare er god og ond, følger hele boken, ikke bare i den scenen mellom Harry og Sirius.

Ja, og faktisk spurte Dan Radcliffe, i vårt første møte, spesielt om scenen hvor Harry ser Snapes verste minne [hvor han er mobbed og gjort narr av av Harrys avdøde far James] i pensieven. Det var morsomt at han spurte, for fra det øyeblikket jeg leste den scenen når jeg først leste boken, følte jeg at jeg var personen som burde skrive denne filmen. Og det var en av Dans første spørsmål til meg: Tror du det vil være med i filmen?

Og den er der, men forkortet.

Det var en mye lenger versjon av det på et stadium, men det som fortsatt er der er i det minste en idé – det øyeblikket når du ser en respektert person du enten har idealistert eller sett ned på avslørt som mer komplisert. Det er et enestående øyeblikk når du forstår at foreldrene dine er normale, mennesker, med feil. Det var et motiv i boken, denne avsløringen om at James Potter var en mobber og arrogant. Og Snape var en outsider på samme måte som Harry var. Det er et motiv som også fremstilles i Dumbledores siste scenen, hvor han endelig legger frem kortene og går fra å være den allvitende, kjærlige farsfiguren han er gjennom hele serien, til å bli noen som er redd. Han tilstår for Harry at han gjorde den strategiske feilen ved å overse Harry hele året.

Ting blir skrellet bort, men jeg har beholdt det grunnleggende av det i filmen – og det er det som virkelig ga meg denne historien om å bli voksen.

Så slaget var like mye om filosofisk som det var Harry mot voldemort?

Jeg så på det som et ideologisk slag i hodet mitt. Og selv om det aldri var meningen å gjøre det uttrykkelig i filmen, syns jeg det er det i boken, disse to veldig forskjellige måtene å se på verden. Det er tydelig i scenene hvor vi setter lærernes undervisningsmetoder opp mot hverandre.

Hva sier denne filmen om undervisning?

Det var mye Jo ønsket å si om utdannelse, og om forestillingen om hva som gjør en lærer god. Harry [i sin rolle som uoffisiell Defense-lærer] er naturlig nok en god lærer fordi han er medlidende, fordi han er tålmodig, fordi han bryr seg om vennene sine, i motsetning til Dolores Umbridge [som er satt inn på Hogwarts som en Defense Against the Dark Arts-lærer og senere som rektor, av magidepartementet], som hater barn, avskyr deres uryddighet og mangel på kontroll.

I mitt eget liv, når jeg har vært mest inspirert av en lærer, involverte det alltid en ordentlig dialog, en løshet og virkelig omtanke og medlidenhet. Det var ikke uten strenghet, ikke uten disiplin, ikke uten standarder, men alt var gjort ut fra kjærlighet. Og det er slik Harry finner tilbake til vennene sine. Harry er dratt mellom ytterpunktene isolasjon og felleskap. Det som er de mest effektive tingene ved filmen for meg, er at du føler at han strever, og at det på slutten er fordi han er bundet til Ron og Hermione og noe større enn ham selv, er det som gir ham overtaket over Voldemort.

Kjærlighet er det som redder Harry i boken, og det er et veldig enkelt, kort øyeblikk: Voldemort besetter ham og han trekker seg ut nesten øyeblikkelig fordi han føler Harrys kjærlighet for Sirius. I filmen hadde vi de visuelle replikkene for å illustrere hans følelsesmessige respons. En av de mektigste tingene i filmen er å se [Harrys] minner, de faktiske opptakene av ungene som barn i tidligere filmer. Det bringer vekten av hele serien til filmens høydepunkt. Jeg ønsket å gjøre det fra starten; jeg følte det var en unik mulighet her å trekke frem publikums kjærlighet for disse rollefigurene og den reisen de har vært på gjennom de fem siste filmene.

Hvordan tilnærmet du deg de enorme politiske allegoriene i boken?

Selvfølgelig brydde jeg meg veldig mye om allegoriene fordi det er et så viktig og eksplosivt element i boken. Jeg hadde ikke bare muligheten, men også ansvaret å vise det aspektet ved historien. Og her var var det flaks at vi lagde en Harry Potter-film. Fordi med en film av mindre størrelse kunne man se for seg at filmstudioet ville dysse ned de politiske allegoriene. Men selvfølgelig, det øyeblikket man er klar over at en allegori er en allegori, mister det sin styrke. Så vi ønsket det underordnet resten av historien. Men det er tydelig fremstilt i boken.

Selv underordnet, er parallellene til krig og pressens rolle og myndighetenes rolle – Bush-administrasjonen eller Blair-administrasjonen – veldig tydelige. Har folk konfrontert deg med dette?

Det har selvfølgelig vært spørsmål. Måten [regissør] David Yates beskriver det er som en politisk film med liten «p». Disse historiene er universelle. De handler om forskjellige typer makt og ideologiske basketak. Så selv om det ikke er vanskelig å finne paralleller, ville vi ikke at det det skulle dreie seg om alle politiske situasjoner. Jeg vet ikke hva Jo var inspirert av.

Vel, det er litt rart, men før 9. september, så jeg alltid på det som om hun skrev direkte om perioden mellom 1. og 2. verdenskrig.

Det var alltid mitt syn på Grimmauld Place-kjøkkenet, at dette var den franske motstandsbevegelsen. Det er noen steder i filmen hvor vi har satt inn ting, som the Wizard Wireless, fordi det er slik det føltes å høre om det på radioen, som en krigsbilde fra 1940-årene.

Og det er fremdeles veldig moderne. Den første scenen er spesielt nåtidsaktig, med Dudley Dursley med gullkjedene sine..

Noe David og jeg snakket om var hvordan vi kunne lage filmen basert på virkeligheten, jo mer realistisk og skittent det var, jo mer magisk ville magien være, og jo mer skremmende ville det bli.

Det er mange færre søte trylletriks i denne filmen.

Vi konsentrerte oss om ideen om at rollefigurene ble større, bøkene ble mer voksne og filmene burde også bli mer voksne. David og jeg er like, og vi ville jobbe mot våre første inntrykk, som gikk i retning av det mørkere. Vi var begge klar over det, og anstrengte oss for å kunne ha litt moro, men vi ville holde oss tro mot Harrys opplevelser, som er en tenåringsopplevelse, som når du ser tilbake på det virker pinlig gretten eller ærlig eller sint eller overdrevet, men det er slik det føles når du er inne i det.

Det er virkelig hvordan vi følte det [som tenåringer] og vi følte at det var viktig å kunne gå tilbake til det stedet fordi det er der Harry er. Det er et farlig spill fordi det er ukonfortabelt å huske den tiden i livet ditt. Vi hadde en tendens til å ville fornekte eller avvise det, men du føler ting i den alderen, med en slik intensitet som du aldri vil føle igjen.

Hvilken rolle spiller Snape i filmen?

Snape er en person som har full kontroll. Det mest ydmykende øyeblikket i hukommelsen hans og i filmen har å gjøre med et øyeblikk hvor han mister kontrollen fullstendig. Så han er i bunn og grunn Hogwarts-eksperten på kontrollproblemer. Jeg har alltid likt disse øyeblikkene når du plutselig innser at Snape er som Luna og Harry er som Snape. Det er noe virkelig skremmende i det å se blindsonen din bli avslørt.

Er det noen scener du måtte kutte vekk som du savner?

Ikke noe dramatisk. En av de første tingene jeg sa til [produsent] David Heyman når vi først snakket om det var «vi er nødt til å beholde St. Mungo’s» [trollmannssykehuset hvor Harry treffer på klassekamerat Neville og får vite en trist hemmelighet om det som skjedde med Nevilles foreldre]. I de tidligste utkastene var det med og vi hadde med Neville-scenen, men det saknet ned historien, så vi forsøkte å presse det sammen til vi omtrent fløy gjennom det. Mot slutten av filmingen hadde vi det inne, men det krevde nye kulisser. Og uansett hva folk tror om Harry Potter-filmene, har vi IKKE et ubegrenset budsjett, og vi trengte det egentlig ikke for å fortelle historien, så vi kuttet det vekk. Men det er noe som vi holdt fast til helt til slutten, og jeg skulle ha ønsket å ha sett det.

Følte du deg noen gang nervøs for å miste identiteten din, siden du skulle bearbeide verket til en såpass berømt forfatter?

Nei, det var ikke noe jeg tenkte på. Det er en mye mer intuitiv prosess enn som så. Jeg ville føle meg gjennom historien og fortelle den best mulige filmversjonen av den. Når det kom til presset om at den var en såpass kjent tekst, stolte jeg faktisk på fornektelsens makt: Jeg følte meg veldig selvsikker, og på grunn av min tilknytning til det, og på grunn av folkene som var ansatt til å lage det, hadde jeg et veldig sterkt instinkt fra begynnelsen at jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det.

Du begynner med noe som er så intenst privat, et bilde i hodet ditt som så blir omsatt på den beste måten du kan. Det er alltid noe som blir borte i omsettingen. Så blir det gitt videre til de du samarbeider med, og de legger til sine synspunkt og ideer og så blir det gjort virkelig: forvandlet til kulisser og kostymer og lys og så blir det filmet og så digitalisert og pusset på og så blir det prosjektert opp på et lerret og ender opp som et minne i noen andres hoder. Det går fra et veldig privat sted til det mest offentlige, og til slutt ender det opp i det aller mest private igjen, i noen andres hoder. Og så møter du noen av disse folkene og de har et uttrykk i øynenene deres: De ble rørt, de klikket med filmen, og du ser det og innser hvor utrolig denne prosessen er og hvor heldige vi er som har muligheten til å gjøre det. Det er veldig surrealistisk og det handler om å knytte seg til folk på samme måte som Harry gjør på slutten av denen filmen.

Det var ikke før gjennomlesingen to uker før filmingen startet at jeg hadde en liten virkelighetssjekk. Jeg var i et stort rom med de største stjernene fra britisk scene og film og ungene og sikkert hundre andre personer som skulle lese gjennom manuset som inntil da hadde vært en veldig abstrakt idé – meg og pc-en hjemme. Og plutselig ble det veldig konkrekt og virkelig og jeg tenkte tanken: «Huff, jeg kan være fyren som virkelig roter dette til. Du vet, som ødelegger alt og tar livet av Harry Potter-industrien. Jeg var veldig nervøs, men manuset ble godt mottatt og alle var fornøyde med det. Som en prosess var det på en måte ekstraordinært. Det var mye arbeid, og alle sammen er perfeksjonister og vi prøvde hele tiden å kjempe mot søvnen. Det er alltid et sursøtt øyeblikk når tingen til slutt blir filmen, fordi jeg vet at jeg aldri må skrive det om igjen, men samtidig vet jeg at jeg aldri får sjansen til å gjøre det bedre.

Hvordan var premieren?

Du kunne føle denne utrolige energien i Leicester Square, det å se denne gruppen med barn fra hele verden med plakater som sa «Vi kom fra Brazil for ekstra eliksirtimer». Det bøttet ned og disse gruppene med barn ble gjennomvåte og det samme ble de håndlagde skitene deres. Harry Potter-premierene i London er alltid veldig spesielle begivenheter: Det er denne følelsen av kjærlighet og eierskap og stolthet og det er så lett å føle det. Det er veldig forskjellige fra L.A.-premieren. Det er hyggelig å være en del av noe som er så positivt.

Ser du frem til å lese Bok 7?

Veldig mye.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!