The Dark Lord will rise again with his servant's aid, greater and more terrible than ever he was.

Deathly Hallows-kø i London

Skrevet av Inger, TDP-leser

Fredag 20 juli var dagen kommet. Men det var ikke en stor dag, det var en GIGANTISK dag: Jeg, Inger, og en venninne, Martine, skulle til London for å oppleve utgivelsen av den siste Harry Potter-boken i Harrys eget hjemland, England.

Klokken var bare 04.00 da vi satt oss i bilen og kjørte til Gardermoen. Der ventet vi pent til klokken ble 7 og gikk om bord i flyet som skulle ta oss med til vårt livs eventyr. Vi ankom Stansted rundt kl 9, norsk tid (Resten av tidene her vil være engelsk tid, bare legg til en time, så har du den norske tiden). Da klokka nærmet seg 12, hadde vi satt fra oss bagasjen vår på hotellet (Prince William Hotel), og vandret sakte langs Hyde Park. Himmelen over oss var grå og det yret litt. Etter hvert begynte det å regne litt mer, og vi måtte ta fram regnjakke og paraply. Martine hadde pakket regnbukse i stedet for regnjakke, men hun fikk låne paraplyen min, og forble hvertfall tørr på beina.

Målet vårt akkurat da var Hard Rock Café, og da vi fant kafeen satte vi oss inn og bestilte mat (hamburger, vi var tross alt på en Hard Rock Café!). Mens vi satt der ved vinduet og så ut, begynte det plutselig å regne VELDIG mye mer! Gaten uten for var helt flat, men likevel var det sikkert 5 cm med vann liggende oppå, det sier litt! Dette regnet lovet ikke så veldig bra: 10 timer i kø i et sånnt regnvær? Stakkars oss… Men etter å ha nytt to veldig gode hamburgere, hadde regnet stoppet! Vi skjønte at vi nettopp hadde hatt enormt med flaks og sendte tørre tanker til de stakkarne som hadde stått i kø gjennom hele regnskyllen.

Nå startet vi å bevege oss mot det virkelige målet vårt: Waterstone’s ved Piccadilly. Da vi kom fram til Waterstone’s-butikken (som for øvrig er Europas største bokhandel) fikk vi oss et lite sjokk: Det var ingen i kø! Vi så rester av soveposer og kortstokker, men ingen levende personer. Da vi gikk rundt hjørnet, derimot, så vi to stykker stå i kø bak et blått telt og lese Harry Potter and the Half-Blood Prince høyt for hverandre. Like foran dem sto det en dame med gul vest på seg, og hun fortalte oss at de som hadde stått i kø hadde fått lov til å berge seg inn under taket i butikken for å unngå å drukne i vann og for å få tørket klærne litt. Vi fikk også beskjed om at køen begynte bak de to andre jentene, så vi gikk dit, og ventet.

Klokken var 14, altså 10 timer å vente i kø! Jeg hadde vært kjempesmart å legge igjen iPoden min på hotellet, og ble ganske frustrert da jeg innså hvor lenge vi faktisk skulle stå der. Jeg kom snart fram til at jeg burde ta turen tilbake til hotellet og hente iPoden, hvis ikke regnet jeg med å dø av kjedsomhet – jeg tok feil: Like før jeg skulle begynne å gå, kom hele køen ut igjen av butikken, hutrende og våte. Den forreste delen av køen hadde fått lapp med nummeret deres på, men der vi sto hadde vi ikke mye anelse om hvor vi egentlig hørte hjemme. Det viste seg at jentene foran oss egentlig hadde stått et stykke bak, og at vi da skulle bevege oss bakover også. Men det kom ingen til oss og ba oss om å flytte, og da gjorde vi selvsagt ikke det heller! Regnet hadde faktisk sikret oss en plass i køen som var hvertfall 100 meter før der vi egentlig skulle stått!

Jeg bestemte meg for å bli litt til for å se hva som ville skje med køen, så Martine og jeg satt oss ned på bakken og så på alle de andre køståerne. Som ventet var det utkledte folk over alt, og jeg skjønte fort at det antakelig ikke ble så kjedelig som jeg hadde trodd. Folk som passerte køen så uforstående på oss (sitte i kø for en BOK? Harry Potter?? ), men det var tydelig at mange syntes det var gøy at vi var der, for det var stadig vekk folk som tok bilder. Etter å ha sittet i kø i kanskje 20 minutter, la jeg merke til tre stykker som sto og snakket rett foran oss, to jenter og en gutt. Jeg skjønte av samtalen at jentene var franske, men gutten hadde en umiskjennelig norsk aksent (Ikke at du snakket dårlig, Ole!).

Etter at han hadde snakket ferdig med de franske jentene, hilste jeg på ham, og vi begynte å snakke. Han og kjæresten hans, Silje, var også i London på grunn av Harry Potter, og det endte med at begge to satt seg ned ved oss i køen. Dette ble bare morsommere og morsommere! Stadig gikk det folk forbi med kamera, og etter hvert meldte også radioer og tv-kanaler sin interesse, og overalt krydde det av reportere med en mikrofon i hånden. De snakket stort sett bare med de store gjengene som hadde kledd seg ut, og siden vi verken var en spesielt stor gruppe eller hadde kledd oss ut, snakket de ikke med oss, men det gjorde selvfølgelig ingen ting, for det var minst like morsomt å se på! Forresten, Ole hadde en gang (tror det var før Order of the Phoenix kom ut) blitt intervjuet av NRK fordi han var Harry Potter-fan, og hadde siden ligget i deres Harry Potter-register. Han ble derfor ringt opp av dem, og intervjuet ble sendt på en av NRKs radiokanaler (Usikker på hvilken).

Alle mine spådommer om kjedsomhet hadde slått feil, og jeg hadde det kjempegøy med å snakke med Ole og Silje og alle de andre rundt oss. Og apropos de andre rundt oss: Bak oss i køen hadde det først stått to uskyldige franskmenn med et flagg og et kamera, men etter hvert formerte disse franskmennene seg voldsomt. Vi skjønte at denne enorme gjengen med franske var representanter (og fans) av en fransk Harry Potter-side, og de snakket livlig og uforståelig på fransk. Problemet med denne gjengen var at de, som nevnt, stadig ble flere, noe som resulterte i at vår beskjedne køplass ble alvorlig truet, men vi klarte heldigvis å beholde den med litt høflig dytting litt nå og da.

Jentene i den franske gjengen, var forresten kledd ut i Beauxbatons-kostymer, som jo var litt kult. Etter hvert som tiden gikk og jeg blant annet hadde lest litt Half-Blood Prince, kom det en mann nedover køen som forkynte om kristendommen og prøvde å overbevise køståere om at Jesus var veien. Jeg tror ikke han hadde mye suksess.. Ikke fordi Harry Potter-fans ikke kan være kristne, men fordi akkurat da, akkurat den dagen, fantes det ingen annen vei enn Harry Potter. Vi fikk også besøk av både Hagrid og Harry, og vi tok varmt i mot dem!

Ettersom tiden gikk, økte også lengden på køen, antallet mennesker og dermed også stemningen. Det var så spesielt å være i den køen, for vi hadde alle det samme målet! Det var folk fra hele verden der (de først i køen kom fra Nederland), og vi hadde en super tid sammen! Alle var kjempespente og koste oss masse, uansett om de var kledd ut som Tonks eller som Lucius Malfoy. Vi ble også tilsendt lister, der vi blant annet kunne bli med i Dumbledore’s Army, eller rett og slett kunne skrive opp hvor vi kom fra.

To uker før reisen, hadde Mugglenet annonsert at de skulle ha et stort show inne i Waterstone’s-butikken et par timer før boken kom ut, men jeg hadde ikke fått billetter, noe jeg var litt lei meg for. Men etter en liten tur oppover i køen fikk jeg øye på en av folkene fra Mugglenet (Andrew). Jeg gikk bort til ham og introduserte meg selv. Han lurte på om jeg skulle på showet, men jeg sa at jeg ikke hadde billetter. Da fortalte han at en annen fra Mugglenet akkurat da ble intervjuet i 3 etasjen i Waterstone’s, og at han kanskje kunne skaffe meg billetter. Så jeg gikk opp til 3 etasje og gikk rundt og latet som jeg så på noen bøker helt til han jeg ventet på, Jamie, gikk forbi sammen med enda en fra Mugglenet (Kevin). Jeg hilste på dem også, og Jamie sa han kanskje kunne skaffe meg billetter, og vi avtalte å møtes utenfor butikken senere. Da jeg traff han igjen hadde han med billett til meg, og jeg var overlykkelig! Jeg gikk tilbake til køen og ventet til showet begynte. Jeg hadde fått billett til de beste plassene, og showet var kjempegøy (Traff til og med søsteren til en i klassen min der…)!

Jeg tror egentlig ikke jeg hadde lov til å gå tilbake til midt i køen etter det showet, men jeg syntes at siden jeg faktisk hadde stått i kø siden kl 14, måtte jeg få lov til det. Men da jeg kom bort til den smale gaten der vår plass var, fikk jeg beskjed av en vakt om at jeg ikke fikk komme inn, de hadde stengt av gaten for ”publikum”. Jeg fortalte desperat at både bagen min og vennene mine var der, og fikk komme inn likevel. Puh. Resten av kvelden var ingenting annet enn MAGISK! Himmelen var nå nesten skyfri og svømte av stjerner. Diskusjoner og samtaler fylte hele køen, og jeg snakket blant annet med de to jentene som hadde lest høyt fra hverandre, Julia og Katie, om alt fra fordelene ved å være britisk og om Harry var en Horcrux, noe jeg var bestemt i mot.

Det var mørk kveld, men mobiltelefoner, tryllestaver og hodelykter lyste opp. Stadig vekk satte folk i et hyl, og vi hylte med; uten at vi alltid forsto hvorfor. Hver eneste gang en Double Decker (buss på to plan) kjørte forbi oversiden av gata, jublet hele køen, og bussen stoppet opp for å studere oss og de inni tok bilder. Alt var bare helt perfekt!

Da det bare var en time igjen, ble det tydelig annonsert i køen, og alle jublet masse! Dette repeterte seg hvert 10. minutt: 50 min!, 40 min!, 30 min!, 20!, 10!, 5! Og mediadekningen var kjempestor! Det var blant annet et kamera, antakelig fra BBC, som stadig vekk passerte oss køståere og filmet de hysteriske ropene og hylene våre (Se filmen – Trykk på linken på høyre side som heter «New Potter book hits the shelves»).

På dette tidspunktet virket det som om hele køen sto og hoppet av spenning og glede! Og så begynte nedtellingen: 8-7-6-5-4-3-2-1!!!!!!!

Køen begynte nå å bevege seg forover i puljer. Da vi kom fra til forsiden av bygningen, ble jeg helt overveldet av det jeg så: Det var helt sykt mange mennesker som sto og så på køen! Og da mener jeg MANGE! Det var så gøy! Og enda en gang møtte jeg noen fra Norge, noen som sto utenfor køen i skotsk-dekorerte luer med rødt Weasley-hår i som kjente meg igjen fra en leir. Blitzer og kameraer blinket mot oss i det vi stadig kom nærmere inngangen. Og så var det vår tur.

Jeg gikk som paralysert dit jeg fikk beskjed om å gå, og så, endelig, hadde jeg Deathly Hallows, den SISTE Harry Potter-boken, i hånden. Så glad og spent og nervøs og ivrig og gal har jeg ikke vært på lenge. Jeg holdt boken som en baby i armene, og etter at den offisielt hadde blitt min og jeg hadde fått stemplet den med «00.01, 21. July, 2007, Waterstone’s»+++, bar det rett tilbake til hotellet. Jeg var livredd for å bli spoilet, så da vi endelig hadde kommet oss på en buss, pustet jeg lettet ut og åpnet boken. Jeg leste de to første sidene, men da orket jeg ikke mer… resten av boken måtte jeg lese i stillhet på hotell-rommet vårt, den siste Harry Potter-boken skulle nytes til det siste.

Jeg klarte ikke å lese så mye av boken da jeg kom til hotellet, og sovnet fort, men hele neste dag gikk med til lesing. Det eneste vi spiste hele hele dagen var hotell-frokost, og litt frukt og kjeks, så da kvelden kom og jeg enda ikke hadde lest ferdig gikk det bare saktere og saktere (Martine var ferdig). Vi løp en tur til McDonalds og tilbake igjen, og jeg leste ferdig boken rundt kl 12 på kvelden, med halvparten så mye vann i kroppen som da jeg startet å lese 17 timer tidligere takket være mye gråting.

Vi dro også til Natural History Museum på mandagen. Det var her Jo hadde lest fra Deathly Hallows natt til lørdag, og det var ganske spesielt å vite at jeg hadde vært i samme rom som J.K.Rowling!

En rapport til fra en annen i køen utenfor Waterstone’s.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!