Remember my last, Petunia.

Strevet med utgivelse

JK renskrev manuskriptet til Harry Potter and the Philosopher’s Stone på en manuell skrivemaskin. Hun hadde lest i en bok at den maksimale lengden på en barnebok var på 40.000 ord. Hennes bok var på 90.000! Dette skremte henne såpass at hun forsøkte å lure forlaget ved å skrive boka med enkel linjeavstand. Dette fungerte ikke, og JK ble nødt til å skrive manuskriptet om igjen med dobbel linjeavstand.

Hun snek seg inn på skolen hvor hun tok pedagogikk-kurs, og brukte pc’ene der. Ofte skrev hun på maskin med Jessica liggende ved føttende, lekende med et puslespill. JK var livredd for at noen skulle oppdage at hun holdt på med andre ting enn utdannelsen sin.

Den første agenten JK sendte manuskriptet til, sendte det i retur. Det samme skjedde med det første forlaget hun sendte det til. JK sendte manuskriptet av gårde til nok en agent, Christopher Little. Han antok manus, og brevet JK fikk fra ham, er det fineste hun har fått i sitt liv. Det tok ett år å finne forlegger, men Bloomsbury sa til slutt ja. Etter å ha fått Jessica, var dette utvilsomt det beste øyeblikket i JKs liv.

Ett år senere, i juli 1997, ble boka utgitt. JK gikk rundt med et ferdig eksemplar av boka under armen hele dagen. Det var et helt spesielt øyeblikk første gang JK så boken sin i en bokhandel. Hun fikk et sprøtt ønske om å signere den. De to første ordene datteren Jessica kunne si, var «Harry» og «Potter». Hun pleide å rope de ut i bokhandlene, og dette skapte mange morsomme situasjoner.

Forlaget Bloomsbury var veldig oppmuntrende og sa at boken solgte overraskende godt. Så kjøpte det amerikanske forlaget Scholastic rettighetene til den første boka for mer penger enn noen hadde ventet. JK ble skremt av den plutselige oppmerksomheten som da fulgte. Hun underviste deltid og forsøkte å skrive Harry Potter and the Chamber of Secrets. JK følte seg helt lammet av oppmerksomheten.

[Portugal] [Et nytt liv]

Be Sociable, Share!