The Dark Lord will rise again with his servant's aid, greater and more terrible than ever he was.

Skrivekonkurranse 2005 – Hederlig omtale: Aillya

Fødselsdagsfesten – Skrevet av Aillya

Det var en stille, fredelig morgen i Hekkveien, sommeren var snart over og inne på et lite rom låg en ung mann og drømte. I det han slo opp øynene var han klar over at i dag var han et år eldre enn det han var i går, og at akkurat det antageligvis ikke kom til å spille noen rolle i dag. Han gjorde sin daglige, skuffende rutine rundt i rommet etter ugler og brev fra vennene hans.

Ugla Hedvig såg trøstende etter han, mens han listet seg ned i stuen i håp om at ingen andre hadde stått opp. Ingen andre var våken… Før Harry snublet ned trappen og landet med ene foten i paraplyholderen. Der ble nok en morgen foran TV-en ødelagt før han nådde fram. På vei opp igjen på rommet sitt hørte han onkel Viktor og tante Petunia stønne og snøfte. Han visste det bare var et spørsmål om tid før de kom og skjelte han ut. Han såg seg om etter brillene som han hadde glemt å ta på seg. De låg ikke på nattbordet slik som de vanligvis gjorde. Hvor kunne de være?

Rommet hans var ikke så stort så det tok ham ikke mer enn to minutter før han skjønte at de var ikke her inne. Selv om han hadde liten lyst til det, gikk han forsiktig ned igjen. Det som møtte ham var ikke et vakkert syn. I døråpningen inn til stuen sto onkel Viktor, rødglødende og hoppende galen.
”Dette er siste gang du vekker Petunia og meg opp!” ropte han høyt.

”Beklager, jeg falt…” mumler Harry og leter etter et smutthull, mellom onkelen og døren han kanskje kunne komme seg gjennom. Det var som om Viktor ble større når han var sint. Harry tenkte tanken at hvis han sa noe skikkelig frekt, ville Viktor bli så stor at han satt seg fast i døren, men det var ikke en sjanse han ville ta.

”Du falt? DU FALT??”
’Å, nei’ tenkte Harry, det var aldri positivt når Viktor begynte å gjenta seg selv.
”Jeg har mistet brillene mine” svarte han rolig. Viktor fnyste og skulle akkurat til å si noe, før han snudde seg og slapp Petunia forbi.
På veien opp trappen såg hun stygt på Harry og knyttet hendene. Harry lot vær å spørre om hun hadde sett brillene hans. Han snudde seg og såg rett på onkelen som nok en gang blokkerte døren.

”Kan jeg få komme inn å lete etter dem?” spurte han oppgitt.
Viktor tenkte seg om. Egentlig ville han vell nekte Harry å gjøre alt Harry måtte få lyst å gjøre, men selv Viktor forsto at det hadde ikke gjort ting bedre om Harry gikk og snublet resten av dagen også.
”Jeg skal snakke med deg senere, dette må STRAFFES!”
Morsk som aldri før gikk han inn i stuen, slo på TV-en og ba Harry skynde seg litt. Etter som Harry ikke fant brillene her heller, tuslet han opp igjen på rommet.

Da han kom inn døren fikk han seg sannelig en overraskelse. Der inne på nattbordet sto det en ENORM kake, med 16 store lys og rosa glasur. Ved siden av kaken sto en jente, kledd i rød kjole med hvite prikker på og gliste. Det var ingen ringere enn Lulla Lunekjær. Det tok Harry nesten minuttet før lukket munnen og kom seg inn i rommet.

Lulla bare smilte og satte seg ned på sengen hans. Harry prøvde å fram et ord, men mumlingen ”ehm..eh…” var det nermeste han kom.
”GRATULERER MED DAGEN” hylte Lulla med en skikkelig overlykkelig og engasjert stemme.
”T-t-takk, men k-kunne du vært litt stillere?” hvisket Harry tilbake.
Lulla bøyde seg ned og såg opp på Harry med store øyne.
”Hvorfor det?”
”Vil ikke vekke fetteren min” Harry ser på henne og fortsetter. ”Hva gjør du her?”
Lulla ser oppgitt på ham og forklarer at det tross alt er fødselsdagen hans. Men Harry mistenkte at hun egentlig hadde håpt på at kanskje Ronny hadde vært her.
”Pleier ikke å ha bursdagsfester egentlig,” svarer han som sant er.
”Ikke? Hva er poenget med bursdager da?”
Harry hadde aldri tenkt på at det skulle være noe poeng med bursdager, og han ble enda mer sikker i sin sak når Lulla kom å sa det burde være det. Lulla var ikke så veldig logisk av seg.

Men uansett, så ble Harry litt trist till sinns. Han savnet vennene sine enda mer og skulle ønske de og ville komme og feire. Selv om han gjorde så godt han kunne å skjule det, så funket det visst ikke helt for Lulla så meget bekymret ut. Hun hadde aldri møtt noen som var trist på bursdagen sin. Harry fant ut det var like greit å bare fortelle at tanten og onkelen hans ikke brydde seg noe særlig om han og at han mye heller ville være med Hermine og Ronny. Det var ikke like greit. Lulla ble helt hysterisk. Harry hadde aldri sett henne så gal før. Hun var på god vei ut i gangen for å skjelle Viktor ut og Harry måtte kaste seg over henne for å dra henne med seg inn igjen på rommet. Han lempet henne ned på sengen og holdt henne fast. Det siste han ville var å gjør Viktor enda mer sur nå. Harry prøvde å roe henne ned men det funket bare ikke. Hun begynte å sutre og prøve å rive seg løs. Det hele endte med at Harry satt med Lulla på fanget og holdt begge armene godt rundt skuldrene på henne. Lulla vred og vrengte på seg og snudde seg helt rundt og kysset han på munnen. Harry så det ikke komme, han var på ingen måte forberedt og han kunne ikke skjønne hva som hadde hendt.

Ikke nok med det, i døråpningen sto den aller siste personen Harry ville ha der i dette øyeblikket. Dudleif lo som bare søren og smilte ondskapsfullt. Harry hadde rømt hjemmefra før, i tredje klasse, og han hadde tenkt å gjøre det igjen. Han grep tak i kofferten sin og slapp Hedvig ut vinduet. Sammen med Lulla, og med Dudleif på slep, løp han ned trappen og ut i gaten. Dudleif løp inn i stuen og Harry og Lulla så det som en sjanse til å stikke av, en gang for alle. Sammen gikk de ned over Hekkveien, den stille fredlige morgenen på sensommeren. Hva dagen ville bringe var ikke godt å si, men med en venninne som Lulla var det noe av det mest skremmende Harry kunne tenke seg.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!