I can teach you how to bottle fame, brew glory, even stopper death.

Skrivekonkurranse 2005 – Vinner: Nico

Kapittel 5: Rumpeldunk – Skrevet av Nico

Da Harry våknet fredag morgen, følte han seg underlig lett til sinns. Først trodde han det måtte være på grunn av noe han hadde drømt, men så snudde Ronny seg i den nærmeste senga og sa: «Klar for i kveld, kæpt’n?»

Da husket Harry selvfølgelig hvorfor han var så glad. I kveld skulle han velge ut Griffings nye rumpeldunklag! Han hadde hengt opp et skriv på tavla i oppholdsrommet, der det stod at alle som var interessert i en av de ledige plassene på laget, skulle møte på banen klokka halv sju den første fredagen etter skolestart. Det stakkars laget var kraftig redusert fra fjoråret. Både Angelina og Alliken var ferdige på Galtvort, og det var også den ene av de to knakkerne som ble med etter at Fred og Frank ble sparket ut av Uffert. Harry hadde vært usikker på om han skulle beholde Andor Krikkbukk eller bytte ham ut med noen bedre, men han var kommet til at fyren måtte få en sjanse. Og dessuten, Harry fryktet at de andre som dukket opp i kveld ikke nødvendigvis var bedre… Angelina hadde hatt et svare strev i fjor med å finne noen i det hele tatt.

Skoledagen gikk overraskende fort unna.Timen i forsvar mot svartekunster var like komplett idiotisk som den forrige, og Harry var glad for at de hadde besluttet å la Humlesnurr-Legionen leve videre. I siste time hadde de transfigurasjon, og professor McSnurp gikk rundt og inspiserte elevene sine mens de forsøkte å forvandle en mus til et ekorn. De nærmet seg menneskelig transfigurasjon, og som McSnurp sa, «å gjøre en gnager til en annen gnager bør være en enkelt oppvarmingsoppgave». Det stemmet naturligvis ikke helt, for Hermine var som vanlig den eneste i klassen som fikk det til, selv om hun selv klaget over at ekornet fikk litt gråere pels enn det burde hatt. Ronny strevde med å få den lille spissmusa han hadde fått til å sitte stille, mens Harry så sløvt på at klatremusa på bordet sitt gnagde ivrig på et penneskaft. Han tenkte på kveldens begivenheter, og det slo ham at det var lenge siden han hadde vært så fokusert på noe som var… morsomt.

Plutselig hørte han McSnurps lettere irriterte stemme: «Wiltersen! Det er ikke lov til å lamme objektet før du transfigurerer det!» Ronny mumlet et eller annet, og McSnurp snudde seg mot Harry.
«Når det gjelder deg, kan jeg ikke se at du har så mye som forsøkt… Men dersom du klarer brasene godt i kveld, skal jeg overse det,» la hun til med en atskillig hyggeligere – og lavere – stemme. Harry smilte takknemlig.

Kvart over seks forlot Harry og Ronny Griffingstua og satte kursen mot banen. Da de kom ut av garderoben, Harry bærende på kassen med ballene, satt Hermine og Gulla på gresset og ventet på dem. Gulla hadde allerede skiftet, Harry visste hun hadde tenkt å stille som jager. Han hadde sett henne som speider i fjor, og selv om han mente at han selv var hakket bedre, hadde hun utvilsomt hatt talent. Det ville neppe dukke opp noen som kunne hindre at hun fikk plass på det nye laget også, og det så det ut til at hun var høyst klar over.
«Hvordan tror du laget blir, Harry?» spurte hun lett.
«Jeg håper det blir bra,» svarte Harry. «Men vi er avhengige av at det kommer en del… nytt blod.» Gulla vinket til noen bak Harry, og han snudde seg og så Katti Bull og Andor Krikkbukk komme ut av garderoben.
«Jeg tror det kommer en hel mengde folk», sa Katti. «Garderoben er full av folk som biter negler og lurer på hva de skal ha på seg når de skal fly… Ærlig talt, det virker som om hele fjerdeklassen er her, og ingen av dem virker å ha det minste talent.»

Halv sju presis turet en lang rekke elever ut av garderoben.
«Det må være minst tjue!» hvisket Hermine. Harry kjente igjen ansiktene på de fleste, uten å kjenne dem personlig. Han hadde i alle fall ingen anelse om hvor flinke de var på en lime.
«Skal vi stille opp dem som går for knakker på et sted og dem som går for jager et annet?» spurte Ronny.
«Nei…» svarte Harry. «Det er bedre å ta alle under ett. Det vi først og fremst må se på, er jo hvor gode de er til å fly.»
Alle de oppmøtte stirret på Harry, men det var en, hva skulle han kalle det, god stirring. Akkurat som dem som hadde værte med i Humlesnurr-Legionen i fjor, som så på ham for å lære noe, ikke for å være ekkelt nysgjerrige på «gutten som overlevde» eller Aftenprofetens yndlingsgærning. Harry gjenkjente den vesle broren til Frodrik Fromm, Dilton, blant de oppmøtte. Han hadde knapt vokst en centimeter siden han begynte på Galtvort for to år siden, og rakk Tommy Ding, som stod til høyre for ham, omtrent til livet.

Harry fikk alle til å stille opp rekke, og så ba ham dem fly én og én i ring over banen, og deretter i slalom mellom målstengene. Hermine hadde utnevnt seg selv til sekretær, og noterte alle navn på et pergament. Harry betraktet en overmodig fjerdeklassing som fløy stivt som en pinne mellom målstengene.
«Noter ubrukelig på ham», sa Harry lavt til Hermine. Gulla fløy like elegant og uanstrengt som Harry visste hun ville gjøre, og til og med Hermine skjønte at hun var sikker på laget. Da Tommy Ding forsøkte, var Gulla atskillig mer nervøs.
«Hva tror du, Harry?» spurte hun.
«Ser bra ut,» sa Harry ærlig. Tommy hadde aldri vært særlig interessert i rumpedunk før, for ham var det fortsatt fotball som gjaldt. Harry regnet med at det var Gulla som var årsaken til at han nå stilte på testflyging, og muligens også til at han gjorde det såpass bra. Men den som overrasket desidert mest, var Dilton Fromm, som fløy lekende lett mellom stengene. Ordet arvtager dukket opp i hodet til Harry, men aldri om han byttet ut seg selv, Dilton fikk gjøre jobben som jager til så lenge.

Etter omtrent tre timer var seansen slutt. Harry syntes tida hadde gått uendelig fort, mens Hermine så ut til å ha kjedet seg grundig etter hvert. Pergamentet hennes var fullt av spørsmålstegn, overstrykinger, stjerner og utropstegn. På bakken foran dem satt alle som hadde prøveflydd, med unntak av et par som hadde flydd så dårlig at de hadde innsett at de ikke hadde noen framtid her, og dratt tilbake til borgen. Harry gjorde de siste nødvendige notatene og så utover forsamlingen. Han rensket stemmen, som var blitt ganske hes etter å ha ropt en god del.
«Takk for at dere møtte opp, alle sammen,» sa han.
«Mange av dere gjorde en god innsats, og vær så snill, ikke vær lei dere selv om dere ikke blir tatt ut. Noen av dere kan dessuten være aktuelle som reserver… Men jeg tror jeg gjør dette enkelt, og leser opp det ferdige rumpeldunk-laget som skal kjempe for Griffing dette skoleåret.» Alle klappet. Frodrik Fromm hadde også dukket opp for å heie på broren sin. Harry trakk pusten og leste opp laget: «Keeper – Ronny Wiltersen. Jagere – Gulla Wiltersen, Katti Bull og Dilton Fromm. Knakkere – Andor Krikkbukk og Tommy Ding. Speider – meg selv.»

Frodrik satte i et seiershyl, og Gulla omfavnet Tommy. En del oppmøtte så dypt fornærmet ut, men Harry tok seg tid til å snakke med noen av dem og berolige dem, og til slutt ba han om at alle som ikke ble med på laget, ville være med og heie fram de som ble utvalgt, særlig når de skulle spille mot Smygard. Det hjalp.

Harry og Ronny var sist igjen på banen etter at alle de andre var gått. Det var ikke noe særlig å rydde opp, men de ble sittende en stund likevel. Harry følte seg bra. Å bli valgt til kaptein var herlig, og for å være ærlig, Harry følte at han fortjente det. Han husket at Humlesnurr ikke hadde valgt han til prefekt året før, fordi han mente at Harry hadde nok å stri med. Harry var sjeleglad for at Humlesnurr, eller kanskje det var McSnurp, hadde valgt en annen strategi i år. Ronny på sin side syntes å ha fått ny selvtillit i rumpeldunk etter den fantastiske kampen hans i fjor, for nå reddet han det meste som var av sluffer.

Plutselig ble stillheten avbrutt. En mengde folk kom inn på banen, og Harry gjenkjente straks de tre som kom først: Malfang, Krabbe og Gurgel.
«Ser ut som om de skal ha laguttak de også,» sa Ronny lavt.
«Svært så sent om kvelden de begynner, da… nåja, Smygardinger har jo alltid blitt litt tiltrukket av mørke, har de ikke?»
«Hmm,» svarte Harry fraværende. «Hvem tror du er den nye kapteinen deres?» Svaret ga seg nesten selv. Malfang hadde fått øye på dem, og strenet over til der de satt.
«Potter! Kom deg vekk av banen når laget mitt skal velges ut! Og ta med deg… våpenlangeren din,» føyde han til. Han virket usedvanlig sur, selv til Malfang å være. Harry og Ronny gikk oppover mot borgen.
«Han er sannelig ikke den rette til å snakke om «våpenlangere»,» sa Ronny irritert. «Han som konstant går rundt med to halvaper til livvakter.»

Senere på kvelden satt Harry, Ronny og Hermine sammen i Griffingstua og gjorde lekser, Hermine ivrig, Ronny og Harry temmelig halvhjertet. Den gode følelsen i Harrys mage var i ferd med å forsvinne helt og bli erstattet med de ekle, nifse og triste følelsene som hadde hatt fast plass der nede siden før ferien. Han hatet Malfang enda mer enn før for å ha gjort en nesten fin kveld til en veldig dårlig kveld. Tankene hans ble avbrutt av Ronny som sa til Hermine: «…og på toppen av det hele, Malfang viste seg å være kapteinen deres!»
Hermine så opp.
«Nei, det er han ikke…»
«Hæ?» sa Ronny. «Nei,» fortsatte Hermine.
«Jeg overhørte noen smygardinger da jeg var på vei hit etter treninga… de sa det var han der Nott som var kaptein, og at Malfang var rimelig sur fordi han ikke ble valgt… hadde visst trua med faren sin og alt mulig, og måtte bli tilsnakka av Slur. Tror aldri Malfang har likt Nott noe særlig.»

Harry og Ronny så på hverandre. Da Ronny etter noen sekunder sprutet ut i latter, greide ikke Harry å la være, han heller.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!