New head, new times.. be good now, Potty.. Weasel King..

Skrivekonkurranse 2005 – Hederlig omtale: Serina

Kapittel 5: eliksirtime – Skrevet av Serina

Harry våknet med et rykk, han hadde falt ned på gulvet med ett dunk! Han så seg om, alle de andre i sovesalen sov fremdeles (det vil si alle unntatt Ron som ikke var der, senga var tom). Arret verket noe inderlig, det føltes som om hodet skulle sprenge igjen. Men samtidig følte Harry en glede, men han var liksom ikke glad. Harry kunne føle at Voldemort var glad for et eller annet. Kanskje Voldemort hadde drept enda en gomp, tenkte Harry. Han hadde hatt akkurat samme følelse som forrige gang det hendte.

Harry satte seg på sengekanten, og følte seg svett og kvalm. Han så ut av vinduet og kunne se Gygrid ute i gresskaråkeren, sammen med kjempegresskarene som snart var klare for Halloween.
Harry begynte å kle på seg.
Da Harry kom ned i oppholdsrommet fikk han øye på Ron. Han satt bøyd over en stor bunke pergament.
”Hei”, sa Harry og kom bort.
”Å, hei Harry”, sa Ron som ikke hadde merket at han kom. Han tittet så vidt opp og smilte, før han begravde seg ned i Pergamentene igjen.
”Æ, hva driver du med?”
”Legger planer for treninga, og kampen neste uke.”
”Å”, sa Harry og forsto hvorfor. Ron var blitt den nye kapteinen for Griffing-laget. Mange av griffingene hadde klagd på tapet av forrige kamp, og mente at det var Ron sin feil, og ville bytte`n ut. Ron var nok ikke den beste kapteinen som Griffing kunne ha hatt, men Gulla insisterte, og fikk til slutt overtalt de andre.
”Jeg går ned, jeg”, sa Harry, og fikk bare ”Mmm….” til svar før han forsvant gjennom portretthullet.

Harry hadde våknet så tidlig, at da han kom ned i Storsalen fikk han bare øye på en gruppe Ravnkloinger ved et av bordene, og til sin store skuffelse, Malfang, og Krabbe og Gurgel som alltid hang sammen med han.
”Potter, det er snart ute med deg og de andre grumsevennene dine”, sa Malfang da han fikk øye på Harry. Krabbe og Gurgel flirte som alltid det fjollete fliret sitt.
”Du skal få igjen for det du gjorde med faren min, bare vent!”
Harry bare ignorerte han og satte seg så langt unna han kom ved Griffingbordet. Bare vent til jeg også har putta deg inni Azkaban tenkte Harry. Da ville du få noe annet og tenke på. Dessuten tenkte Harry, og tittet bort på Malfang, han oppførte seg litt underlig.

Malfang hadde begynt å vandre ut om natta, det hadde Harry oppdaget de par gangene han hadde besøkt Gygrid sammen med Ron og Hermine under usynlighetskappa. Da hadde de sett Malfang gå alene inn i den forbudte skogen. Harry hadde begynt å lure på om Malfang gjorde noe ulovlig, om han hadde tenkt til å få faren sin hjem, altså hjelpe han med å flykte.

Harry var så opptatt av sine egne tanker og la ikke merke til at Hermine og Ron kom, og spratt opp da begge sa ”Hei Harry” i kor.
”Hvorfor oppe så tidlig?”, spurte Ron, som om han ikke hadde møtt ham i sted.
”Nei, bare fikk ikke sove.”
”Det var vel ingen annen grunn, Harry?”, spurte Hermine bekymringsfullt.
”Hvis det er arret du tenker på, så har det ikke hendt noe, ok”, sa Harry irritert, han ville ikke at Hermine skulle bekymre seg. Dessuten verket arret ofte, noe han måtte nevne hver dag for Hermine når hun spurte.

Nå hadde storsalen fylt seg opp og bordene ble dekket med hauger av bacon og egg, gresskarsaft, muffins og mye mer. De spiste ferdig og Hermine tok opp timeplanen for å sjekke hvor de skulle.
”Å nei, vi skal starte dagen med Slur og Smygardingene”, sa Hermine da hun hadde sett etter.
”Ja, da er den dagen ødelagt”, sa Ron og tittet olmt bort på Malfang som pratet ivrig med Krabbe og Gurgel.
”Som om det ikke er ille nok å få arrest for det lille uhellet i går i svarteforsvar-timene, da Ron leste opp feil formel fra boka. Og traff professor Mauritz midt i fleisen”, sa Harry, og begynte å le ved tanken på utseendet hun hadde fått etterpå.
”Jeg leste av feil formel? Var det ikke for deg, som hadde fulgt med og sagt at det var den formelen da jeg spurte, hadde ikke dette skjedd!”
”Ok da, min feil, greit”
Hermine smilte med et blikk som betydde ’dere-fortjente-det-siden-dere-ikke-fulgte-med’-blikk.

De begynte å gå sakte ned til fangekjelleren for å ikke få enda en arrest hvis de kom for sent.
Slur var eliksirlæreren deres og kom iført sin vanlige sorte kutte. Han hadde gusten hud og var den verste læreren Harry visste om.
”Dette året skal dere lære om mer kompliserte eliksirer, som noen kanskje syntes er alt for kompliserte for ens utviklede evner.” Han sendte et blikk mot Nilus og stanset da han fikk øye på Harry. Harry stirret tilbake uten å blunke. Så fortsatte Slur, og pratet videre om hva de skulle gjennom i år.

Harry fulgte ikke med, men snakket med Ronny om hva slags grufull arrest de skulle få av Professor Mauritz.
Så hørte de den iskalde stemmen til Slur som sa ”Sett i gang, og etterpå skal hver og en teste eliksiren sin!”
Så marsjerte Slur rett igjennom klasserommet, helt bakerst til der Harry og Ron satt.
” Håper du har fulgt med Potter! … hva er det du har fått beskjed om å gjøre, Potter? Sitte stille å se dum ut? … eller vet du kanskje ikke hva du skal gjøre, Potter”, sa han med et smil om munnviken. Malfang fulgte ivrig med på samtalen, og flirte.
”Jeg skal ….jeg skal ..Æ, lage Nugatio?”, sa Harry etter å ha tatt en rask titt opp på tavlen.
”Jeg håper virkelig du mener Noagito, Potter”, sa Slur og vendte hælen om og gikk bort til kateteret igjen.
Harry så opp på tavlen og skjønte at han hadde lest feil.
Ron, som skjønte hva Harry tenkte, sa ”Det kunne like gjerne stått Nugatio, for Slur har den styggeste skriften jeg veit om!”

Harry fulgte oppskriften på tavla, men tittet også på Hermine i smug for å være sikker på at han gjorde det riktig. Da han var ferdig så han at eliksiren ikke var like perfekt som Hermine sin, men så i hvertfall en smule bedre ut en Ron og Nilus sin.
”Nå som alle forhåpentlig vis er ferdige tar dere med en prøve, så går vi ut og tester”
Harry, Ron og Hermine fylte hver sin kopp, og fulgte etter Slur ut, som sist i rekka.
”Hvordan virker denna eliksiren egentli’?”, spurte Ron Hermine som hadde fulgt like mye med som Harry.
”Følger dere ikke med eller? Den får deg til å flyte i lufta, du flyr, og du bruker tankene til å styre hvor du skal!”
”Høres kult ut, da stikker jeg fra denne timen”, sa Ron.
”Forestill dere hvor hysterisk Slur blir når alle drar hver sin retning på vei hjem!”
”Jeg er hjemme jeg”, sa Harry og smilte et skjevt smil.

Da de kom ut skinte sola høyt oppe på himmelen. Hvordan de kunne ha eliksirtime på en så fantastisk dag kunne ikke Harry skjønne, det ødela hele dagen.
”La oss se”, sa Slur. ”Potter du er førstemann og deretter kommer mr. Langballe.”
Harry gikk forsiktig fram, og tok en stor slurk av eliksiren, det smakte motbydelig. Han følte seg kvalm, og følte det som om han ble presset hardt ned mot bakken.

Så kom det, presset ble mindre og han følte seg lettere og letterte og kvalmen ble borte. Han ville opp, og plutselig lettet han. Harry så seg om, og kunne se de andre fem meter under han, som stirret forbløffet opp på han og gapte. Han hørte bemerkninger som ”wow!”, ”stilig” og ”oi”.
Harry tenkte ’jeg vil opp’ og fòr opp til han fikk utkikk over hele skoleområdet. Harry fløy en runde rundt skolen og begynte å dale igjen. Virkningen tok visst snart slutt, men den skulle vare i 30 min i følge Hermine.

Professor Slur så ikke særlig blid ut, han hadde håpet på å gi Harry en skikkelig omgang.
”Potter, kom ned igjen” hørte Harry Slur si der nede. Harry tenkte ’jeg vil ned’ og han kom etter hvert ned igjen. Harry hadde forventet en positiv bemerkning siden det var første gang han hadde klart å brygge en eliksir helt alene, uten hjelp fra Hermine.
”Det blir 10 poeng i bot til griffing Potter, jeg ropte på deg minst tre ganger, og eliksiren din var den verste jeg noen sinne har sett! Med unntak av Langballes som kommer nå!”

Nilus ble helt rød i fjeset, og så ned i koppen som var fylt med en blågrønn væske, i motsetning til Harrys som hadde vært brun.
Slur fortsatte videre: ”Ja, da var det mr. Langballe, la oss se hva som skjer, eller om det skjer noe i det hele tatt.”
Nilus kom skjelvende fram og stirret av skrekk på Pr. Slur.
”Nå hva blir det til? ”
Nilus løftet koppen opp til leppene og tok en liten slurk. Han falt ned på bakken og klynket av smerte. Harry syns det så ut som at Nilus var blitt truffet av Martyrio- forbannelsen eller noe, men akkurat da reiste Nilus seg igjen. Den eneste feilen var at han ikke sto på beina, men på hendene. Nilus så seg forvirret om og skjønte ingen ting.

Malfang hadde fått skikkelig latterkrampe og lå på bakken og lo. De andre Smygardingene lo også. Noen få av griffingene fniste men stoppet fort. Egentlig så det veldig imponerende ut at Nilus kunne stå på hendene, når han så vidt kunne gå uten å snuble hvor hen han gikk.

Harry kunne se et lite smil hos Slur. Men Slur sa fort: ”Du, ta med deg Langballe opp til Madam Pomfrit og få ham kurert” og pekte på Jokum. Jokum så ikke helt ut til å bestemme seg om han skulle støtte Nilus eller ikke og bestemte seg for å prøve å snu ham slik at han kanskje kunne gå normalt.
Men Nilus klarte ikke holde balansen slik og måtte gå opp til borgen opp ned som en apekatt, mens Smygardingene lo enda verre.
”Vi avslutter timen her!” sa Slur. Og alle så lettet ut for å slippe å teste sin eliksir.
”Hvordan var det Harry?, det så bare så stilig ut der oppe”, spurte Ron da de skulle til å gå.
”Et øyeblikk dere”, sa den iskalde stemmen til Slur bak dem.
”Lekse til neste gang blir å skrive 25 cm pergament om eliksiren, hva som hender og hva den blir brukt til. Nå kan dere gå!”

[Tilbake]

Be Sociable, Share!