Either must die at the hand of the other for neither can live while the other survives.

Skrivekonkurranse 2006 – Hederlig omtale: Hermyluna

Hønseblod og maling – Skrevet av Hermyluna

«Du tuller.»
Sirius stirret frydefullt på det store timeglasset med grønne smaragder.
«Det kan ikke være tull. Bare se på det!» Jakob viftet energisk med armene i retning glasset.
«Hvem tror dere det var?» Petter klødde seg i hodet og gliste.
«Jeg har en anelse.» Sirius sendte Jakob et betydningsfullt blikk.
Jakob stilte seg ved glasset og målte med hendene.
«Her,» han pekte et sted midt på glasset. «Var det i går. I dag,» han flyttet hendene en fot lenger ned. «Er det her.»
«Men hvem kan ha gjort oss en så stor tjeneste?»
«Det er da opplagt!»
Petter stirret forvirret på Sirius.
Sirius glodde oppgitt tilbake. «Tenk etter Petter. Hvem andre kan det ha vært enn vår kjære Snuf-»
«Pass opp.» Remus nikket i retning storsalen.
Professor McSnurp kom gående med raske skritt mot dem. Et par av hårstråene hennes stakk stivt ut av den ellers så velpleide knuten i nakken og hatten hang på halv tolv, kutten flagret bak henne som et faretruende banner.
«Potter!» Tordnet hun. «Mitt kontor sporenstreks.»
Jakob satte opp et uskyldig fjes. «Professor.» begynte han.
«Ingen spørsmål, Potter.» Neseborene hennes utvidet seg, et svakt rødlig skjær bredte seg utover professorens ansikt. Hun så ut som en prustende drage.
«Jeg har ikke.»
«Nå! Potter.»
Jakob trakk på skuldrene og gikk med raske skritt etter McSnurp i retning kontoret hennes.
McSnurp holdt døren åpen for ham.
«Etter deg, Potter.» Sa hun med brysk stemme.
Jakob gikk inn på kontoret, det var som alltid organisert og strøkent.
McSnurp feide forbi ham og satte seg ved skrivebordet.
«Som Topptillitsmann er din hovedoppgave å sørge for at elevene her på Galtvort følger reglene og oppfører seg eksemplarisk.»
Jakob nikket. Dette visste han utmerket godt.
«Du har også,» fortsatte professoren. «Delvis ansvar for elevenes sikkerhet.»
Jakob nikket igjen. Hvorfor fortalte hun ham dette?
«Professor Humlesnurr har beordret å styrke sikkerheten på skolen.»
Professoren trakk pusten dypt. «Det vil heretter ikke være tillat å være ute av borgen etter klokken atten presis, gangene vil bli patruljert ytterligere, og.» McSnurp sendte ham et skarpt blikk. «Det vil ikke bli flere rumpeldunkkamper, treninger eller noen form for ute aktiviteter resten av skoleåret.»
«Hva?» Jakob hørte det, men ville ikke tro det. «Ikke mer rumpeldunk? Men, Professor, finalen mot Smygard. Hva — ?»
«Det er ikke noe å diskutere, Potter.» Hun så strengt på ham over brillene. «Det blir som Rektor Humlesnurr har sagt.»
Jakob kunne ikke tro det. Krig eller ingen krig. Humlesnurr hadde lovet dem rumpeldunk hele skoleåret.

«Om jeg ikke tar feil, er nok mange her meget bekymret for fremtiden til rumpeldunk, nå som Voldemorts bedrifter blir stadig mer alvorlige.»
Humlesnurr så utover elevmassen, alvoret sto tydelig skrevet i fjeset hans.
Plutselig brøt han ut i et smil «Men hvem er jeg som tar fra dere de få gleder som finnes nå? Dere får beholde rumpeldunken, det lover jeg.»

«Jeg beklager, Potter.» Professoren hadde reist seg, og holdt nå frem en kurv med kjeks. «Selv skulle jeg gjerne sett at vi vant pokalen, men i tider som dette.» Hun tidde. «Ta en kjeks, Potter.»
Jakob overså tilbudet. Han ville ha svar.
«Men hvorfor? Hvorfor beordrer Rektor flere sikkerhetstiltak nå? Det er snart ferie, Elevene skal ikke være her særlig mye lengre. Profeten har ikke rapportert om noe alvorlig på lang tid. Hva foregår?»
Professoren studerte ham et øyeblikk. «Du blir sen til neste time, Potter.
Det er best at du kommer deg av gårde.»
«Jeg vil ha svar.» Sa Jakob sta.
«Du ber om arrest!» En svak rød farge bredte seg i ansiktet til McSnurp.
«Så, hvis det ikke er noe du vil tilføye, Potter? Jeg har en time å nå.»
Jakob skjønte McSnurp ville fortelle ham like mye som en østers om hva som foregikk. Han gikk ut av kontoret og satte kursen for formelrommet.
Formeltimene hadde alltid vært perfekt for å holde private samtaler; Støyen fra formler på avveier og latter fra elevene fungerte godt som dekke for utveksling av hemmeligheter. Men ikke denne dagen.
En hel skokk av elever, de fleste elever fra sjuende klasse stengte veien til formelrommet. De sto alle i en ring og stirret som hypnotiserte på noe på gulvet. Jakob banet seg vei gjennom dem, trengte seg forbi en flokk med stirrende sjetteklassinger, og bråstoppet. Først fikk han ikke frem et ord. Synet som møtte han, hadde tatt pusten fra ham. Der på gulvet foran ham lå en liten dam med noe som minnet forferdelig om blod, og ved siden av: et merke som fortsatt var vått med grønn maling. En hodeskalle med en buktende slange krypende ut av munnen på den. Mørkets Merke.
«Få tak i Rektor Humlesnurr.» Først var det ingen som reagerte. «Jeg er Topptillitsmann, jeg rapporterer dere alle hvis ikke noen får fart på seg snart.»
En knøttliten andreklassing spratt til og sprintet nedover gangen. Jakob rettet igjen oppmerksomheten mot merket. Det hadde i hvert fall ikke skjedd et mord: Dødsetere ville ha etterlatt et ekte merke, og blodpytten var ikke særlig stor.
Før han visste ordet av det hadde Professor McSnurp trengt seg igjennom mengden og stirret med avsky på merket. «Vel,» sa hun etter en stund. «Dette er ikke noe sirkus. Alle tilbake til timen!» Jakob snudde seg for å gå, men McSnurp tok tak i kutteryggen hans.
«Potter, du vet vel ingenting om dette?»
«Nei, professor.»
Hun hevet det ene øyebrynet.
«Jeg sverger, Professor.»
McSnurp målte ham et øyeblikk.
«Jeg bør vel informere deg om den hendelsen som fant sted i går.» Hun tidde. Jakob ventet spent. Hva var det hun ville fortelle ham nå, som hun ikke kunne ha sagt på kontoret hennes?
«I går fant jeg og Professor Stikling et lignende merke i fjerde etasje. Den ble fjernet umiddelbart grunnet sitt,» Hun tidde igjen. «Grove budskap.»
«Hvorfor forteller du meg dette, Professor?»
Professor McSnurp tvinnet hendene sine, noe Jakob aldri hadde sett henne gjøre før.
«Det ble lagt ved en beskjed skrevet på pergament. Noe som hadde med deg å gjøre.»
«Meg?» Jakob kunne ikke tenke seg hva det kunne være. «Hvis dette angår meg, hvorfor har dere ikke informert meg før?» Sa Jakob sint.
«Fordi vi ville være sikre på at vi hadde tatt rett regelbryter.» Sa en mild stemme bakfra. Professor Humlesnurr smilte til Jakob over brillekanten. Han flyttet blikket til blodet på gulvet, og ristet på hodet så det lange brune skjegget med islag av grått svaiet frem og tilbake.
«Bare hønseblod, er jeg redd, men det har samme effekt.» Humlesnurr bøyde seg ned over det grønne merket. «Det er dette vi bør bekymre oss over.»
«Hva har dette med meg å gjøre?» Ville Jakob vite.
Humlesnurr møtte blikket hans et øyeblikk, så tok han opp et sammenkrøllet pergament, som tydelig var dekket med blod.
«Dette ble funnet ved et merke som aldri ble fullført.»
«Hvorfor ble det ikke fullført?»
Humlesnurr sendte ham et alvorlig blikk. «For den skyldige ble tatt på fersk gjerning.» Humlesnurr rettet seg opp. «Han er blitt straffet, og angrer på det han har gjort.»
«Hvem — ?» Jakob visste at han ikke ville få svar.
Humlesnurr sendte ham et kjapt smil. «Du vet hva jeg vil si. Det du ikke vet er alvoret i hva som står på dette pergamentet.» Han rakte det til Jakob. «Les det.» Alvoret sto tydelig skrevet i ansiktet hans.
Alt som hadde stått på pergamentet var blitt uleselig på grunn av blodet. Unntatt en ting. Nederst på arket sto det et navn og en beskjed:
Jakob Potter – fortsatt i live
Jakob følte at bena hans holdt på å svikte under ham. Han fikk ikke frem et ord.
«Vi vet ikke om dette pergamentet faktisk er ordre fra Dødsetere. Eller om det bare er ment som en ondskapsfull spøk.» Sa Humlesnurr alvorlig. «Men jeg forsikrer deg om at ingen, ingen, får legge hånd på mine elever så lenge jeg er her.» Humlesnurr la en hånd på skulderen hans.
Jakob så opp i de gjennomtrengende blå øynene. Jakob kjente et kaldt sinne vokse frem i ham.
«Jeg vil vite hvem som laget disse merkene. Som tar imot ordre fra Dødsetere.» Avsluttet han.
Humlesnurr veide ham med blikket, og Jakob følte det som om Humlesnurr så rett igjennom ham.
«Den personen som gjorde dette er i like stor fare som deg om jeg røper hans identitet.» Sa Humlesnurr stille. Han holdt en hånd opp for å stoppe Jakobs protester. «Han blir nøye overvåket, og jeg forsikrer deg om at han ikke vil gjøre noe slikt igjen.»
Jakob pekte på merket på gulvet. «Hva med dette merket? Det var ikke her tidligere i dag. Han kan ikke bli nøye overvåket hvis han går rundt og lager flere!»
Humlesnurr holdt opp hånden igjen. «Jeg vet ikke hvem som lagde dette merket, men jeg forsikrer deg om at vi skal finne dem.»
Humlesnurr sa det siste i en tone som sa at det var på tide å avslutte samtalen.
«Greit, sir.» Sa Jakob en anelse snurt, og snudde seg for å gå.
«Og,» sa Humlesnurr. «Ikke prøv å finne ut på egenhånd hvem som gjorde dette. For sin egen og andres sikkerhet.»
Jakob nikket. Han hadde så visst ikke tenkt å følge Humlesnurrs råd. Han ville vite hvem som ville gjøre kål på ham og hvorfor.

Da Jakob lå i sengen den kvelden, utslitt etter flere timers diskusjon om hvem og hvorfor med de andre ukruttene, visste han ikke at Petter, den siste i seng, nettopp hadde lagt en pent sammenfoldet kutte overøst med grønn maling til vask.

[Tilbake]

Be Sociable, Share!